I 1955 ble boken «Saneringsmodne strøk» utgitt av Oslo kommune. Der kunne man få oversikt over alle områder som var planlagt revet og erstattet med ny bebyggelse: Vestre Vika, Vaterland, Storgata, Grønland, Enerhaugen, Kampen, Vålerenga, Briskeby, Munchs gate-Pilestredet, Fredensborg, Grünerløkka, Rodeløkka, Sandakerveien, Sagene, Bjølsen, Grefsenveien og Maridalsveien, derunder «vårt område» – Sagene kulturmiljø. Felles for alle disse var at bebyggelsen besto av små trehus og slitne murgårder. Man kan forstå tankegangen – byen var sliten, og man så hvor gode boliger man hadde fått i mye av den nye bebyggelsen fra mellomkrigstiden.
På kartet over, ser vi Maridalsveien og Sagveien. De mørke, skraverte gårdene er såkalt «ny bebyggelse» stort sett oppført 1940-50, som skulle bevares. Det lysegrå er den eksisterende bebyggelsen, som skulle rives. Nybyggene er markert med rød skravering. Midt på kartet ligger altså Biermannsgården, den eldste delen fra tidlig 1700-tall og full av historie, planlagt revet. Det samme var den gamle forstadsbebyggelsen, arbeiderboligene, Apotekergården og øvrig bebyggelse, som i dag forteller uerstattelig strøks – og arbeiderhistorie.
Heldigvis gikk saneringen av Oslo ganske langsomt. Man startet med de store sentrumsnære planene, Vika og Vaterland, og samtidig snudde folks tankegang og deres bevissthet ble vekket. Rivingen av bebyggelsen på Enerhaugen var nok medvirkende til dette. I alle fall begynte byens befolkning, og også fagmiljøene, å protestere. Folk gikk i demonstrasjonstog for å redde Rodeløkka, folk begynte å pusse opp husene sine, og på Sagene gikk Oslo Byes Vel i gang med registrering. Vi vet hvor det endte. Den gamle reguleringsplanen ble erstattet med en ny – en bevaringsplan. Det er helheten av fabrikker, boliger, næringsbygg, skole, bad og forsamlingslokaler som utgjør den uerstattelige helheten i Sagene kulturmiljø. Heldigvis har vi fått beholde det hele.