Holdningene våre til sporene etter 2. Verdenskrig har endret seg gjennom årene. Les byantikvar Janne Wilbergs artikkel i Fortidsminneforeningens årbok om dette temaet her:

Den farlige historien er den som forties.

Åpningstid sentralbord: Det er åpent alle dager fra kl. 09:00 til 11:30, men i juli er det kun åpent tirsdag, onsdag og torsdag fra kl. 09:00 til kl. 11:30. Sentralbordet er helt stengt i uke 30 og 31. 

Det er fysisk stengt i Maridalsveien 3.

Åpningstid Kundesenteret: Kundesenteret i Maridalsveien 3 (saksbehandling over disk) er stengt inntil videre.

Telefontid Kundesenteret: Det er sommerstengt fra 25. juni. Vi åpner igjen i august.

Byantikvaren ønsker god sommer!

Byantikvarens sentralbord er stengt fredag 21.8 på grunn av kurs.

Byantikvaren er tilbake etter sommerferien. Hver fredag framover vil vi vise bilder fra Byantikvarens fotoarkiv fra Sagene kulturmiljø – industri, næring og bolig knyttet til arbeidermiljøet langs Akerselva ved Sagveien og Maridalsveien. Byantikvaren arbeider med et kulturminnegrunnlag for området som snart er klart, og vi syns det vil være gøy å vise noen av Byantikvarens egne foto, fra tiden rundt da reguleringsplanen ble vedtatt. Mange av disse er ikke publisert tidligere.

Litt bakgrunnshistorie: Utover på 1960-tallet så stadig flere kvalitetene i det gamle arbeidermiljøet på Sagene. Dette var jo den industrielle revolusjon vugge i Norge, med store bedrifter som Hjula veveri og Graahs spinneri. Andre ønsket imidlertid å rive det hele og bygge nytt, så engasjementet rundt bevaring var viktig. I 1978 kom Oslo Byes Vel og Fortidsminneforeningen i Oslo med en samlet utredning av bygningsmiljøet på Sagene. Alle eldre bygninger var blitt fotografert, registrert og beskrevet. Ut fra dette materialet ble det i 1978 laget en bevaringsplan. Planen ble forelagt bystyret i 1980 og vedtatt med stort flertall i februar 1981. 60 eiendommer med 80 bygninger ble regulert til spesialområde bevaring. Målet med reguleringsplanen var å bevare gamle Sagene, men også gjøre Sagene attraktivt som boligområde i fremtiden. Derfor la planen opp til at det skulle være mulig å bygge nytt i harmoni med det gamle. Man ønsket også at tomter som lå brakk eller bare inneholdt gamle skur o.l., skulle ryddes og bebygges. I desember 1979 fullførte arkitektene Rolf Terjesen og Jan Sigurd Østberg et forslag til bebyggelsesplan som illustrerte hvordan 60-80 moderne småhus kunne innpasses i bevaringsområdet. I dag, 40 år senere, ser vi hvor vellykket denne tilpasningen var og mange av nybyggene har også arkitektoniske kvaliteter. Den nye bebyggelsen føres i disse dager på Gul liste. Dette skal vi komme tilbake til i senere poster.

På bildet her ser vi Sagveien 10, det lave murhuset midt i bildet. Dette var en av bygningene som ble regulert til bevaring i 1981. Antagelig stammer huskjernen fra 1848-49, mens teglkledningen er nyere, fra siste halvdel av 1800-tallet. Trangboddheten på gamle Sagene var stor, i 1869 bodde det 17 mennesker her, i 1900 11. Mange var arbeidere ved Hjula eller Graah. I 1910 vet vi at det også har bodd en vognmann og en smedarbeider i huset, og denne kombinasjonen av håndverkere og fabrikkarbeidere var typisk for området.

På bildet ser vi til venstre også en liten flik av arbeiderboligen «Brenna»s gule fasade. Denne skal vi komme tilbake til i en senere post. Bildet er tatt i mai 1983, altså ikke lenge etter at reguleringsplanen ble vedtatt.

Den såkalte «Apotekergården» er et av de viktigste byggene i Sagene kulturmiljø. Den ligger ut mot det lille torget ved Beyerbrua og Hjula veveri og har fått sitt navn etter apoteket Falken, som holdt til i bygningen fra den var ny i 1869-70 til ca. 1905.

Gården har selvsagt høy verdi som en av Oslos tidlige murgårder, og en av de eldste i strøket. Den har bare to etasjer, noe som er uvanlig, og arkitektonisk er den forseggjort – et lite bypalass i miniatyr, i senklassisistisk stil. Bildet viser imidlertid at gården var i dårlig forfatning før vernearbeidet på Sagene tok til. Fotoet er tatt av Byantikvaren våren 1970 og vi ser at murpussen har flasset av, taket er slitent, flere ornamenter er borte, og i første etasje er flere døren og flere vinduer skiftet ut med uheldige kopier.

Arbeidet på Sagene førte ikke bare til at bygningene fikk et formelt vern på papiret, det skapte også en bevissthet i strøket og bygg som gjennom mange tiår var neglisjert og flere steder sto til forfall, ble reddet og rustet opp. Apotekergården var en av disse. I 1987 var den ferdig pusset opp og Byantikvaren rykket ut for å ta nye bilder.

I dag holder Oslo Museum Arbeidermuseet til i bygningen. Bilene er borte, og det fine, lille torget kommer til sin rett. Vi skal se mer på hvordan Sagene fikk nytt liv i ukene framover, med ikke tidligere publiserte bilder fra Byantikvarens arkiv.

Apotekergården 2020

Sagveien 26 er naboen til Apoterkgården i nr.28. Bildet er tatt våren 1970, før gården ble restaurert av Byantikvaren. Opprinnelig sto et en etasjes trehus her, oppført 1851. I 1861 ble huset påbygget en etasje. Apoteker Lindgaard drev Sagene apotek her, før han fikk oppført Sagveien 28 vegg i vegg.

Sagveien 25s bakfasade våren 1970.

I september 1974 var rehabiliteringen i gang. Bildet viser at det engang har vært en butikkinngang til høyre i fasaden. De to butikkvinduene er ikke opprinnelige og ble kanskje satt inn sammen med døren. Opprinnelig var det nok empirevinduer også her, som i resten av gården.

Under rehabiliteringen ble skadet panel fjernet og råte og skader på tømmeret utbedret. Butikkvinduene ble byttet ut med vinduer med riktig utforming.

Resultatet av rehabiliteringen kan sees her, på dette bildet fra 1987. Det var og er leiligheter i gården. I 1875 bodde det 13 mennesker her, bl.a. en boktrykkersvenn og en vognmann. I 1910 bodde det 44 mennesker på adressen. Det var stor trangboddhet. I dag er forholdene bedre. Bildet under viser Sagveien 26 i 2020.

OBS Byantikvarens sentralbord er stengt mandag 7.9 og tirsdag 8.9.

Byantikvarens publikumsmottak holder stengt torsdag 10.9.

Dette bildet, fra mars 1965, gir et godt innblikk i hvordan det så ut på Sagene like etter at de store bedriftene som Hjula veveri var lagt ned, og før opprustningen av strøket begynte. Til høyre ser vi Sagveien 23B. Opprinnelig var dette lille trehuset bestyrerbolig for Hjula veveri. Det var altså kontorsjefen som bodde her. Huset var blant den første bebyggelsen på Hjula og sto antagelig på området før 1865. Muligens er tømmerkjernen fra 1600- eller 1700-tallet.

I bakgården lå mye småbebyggelse, som tilhørte fabrikkanlegget på Hjula, men som ikke var en del av produksjonslokalene. Det var priveter (utedoer), lager og vedboder. I et skur var det et stort pakkerom. I et annet var det en privet, 17 vedboder og fire pakkerom.

Her er den gamle bestyrerboligen fotografert i 1988. Vi ser huset har fått en ansiktsløftning. I dag tar huset seg fortsatt godt ut i strøket. Det er en liten kafé her, som er populær og en fin berikelse for Sagene kulturmiljø.

I 1955 ble boken «Saneringsmodne strøk» utgitt av Oslo kommune. Der kunne man få oversikt over alle områder som var planlagt revet og erstattet med ny bebyggelse: Vestre Vika, Vaterland, Storgata, Grønland, Enerhaugen, Kampen, Vålerenga, Briskeby, Munchs gate-Pilestredet, Fredensborg, Grünerløkka, Rodeløkka, Sandakerveien, Sagene, Bjølsen, Grefsenveien og Maridalsveien, derunder «vårt område» – Sagene kulturmiljø. Felles for alle disse var at bebyggelsen besto av små trehus og slitne murgårder. Man kan forstå tankegangen – byen var sliten, og man så hvor gode boliger man hadde fått i mye av den nye bebyggelsen fra mellomkrigstiden.

På kartet over, ser vi Maridalsveien og Sagveien. De mørke, skraverte gårdene er såkalt «ny bebyggelse» stort sett oppført 1940-50, som skulle bevares. Det lysegrå er den eksisterende bebyggelsen, som skulle rives. Nybyggene er markert med rød skravering. Midt på kartet ligger altså Biermannsgården, den eldste delen fra tidlig 1700-tall og full av historie, planlagt revet. Det samme var den gamle forstadsbebyggelsen, arbeiderboligene, Apotekergården og øvrig bebyggelse, som i dag forteller uerstattelig strøks – og arbeiderhistorie.

Heldigvis gikk saneringen av Oslo ganske langsomt. Man startet med de store sentrumsnære planene, Vika og Vaterland, og samtidig snudde folks tankegang og deres bevissthet ble vekket. Rivingen av bebyggelsen på Enerhaugen var nok medvirkende til dette. I alle fall begynte byens befolkning, og også fagmiljøene, å protestere. Folk gikk i demonstrasjonstog for å redde Rodeløkka, folk begynte å pusse opp husene sine, og på Sagene gikk Oslo Byes Vel i gang med registrering. Vi vet hvor det endte. Den gamle reguleringsplanen ble erstattet med en ny – en bevaringsplan. Det er helheten av fabrikker, boliger, næringsbygg, skole, bad og forsamlingslokaler som utgjør den uerstattelige helheten i Sagene kulturmiljø. Heldigvis har vi fått beholde det hele.

Dette bildet fra 1965 viser godt det gamle Sagene kulturmiljø. Vi ser Sagveien 14. Bebyggelsen har inneholdt både boliger og industri, og vi kjenner ikke hele historien til bygningene, men vi vet at de eldste ble byggemeldt i 1860. Senere har det nok vært en del om- og påbygninger.

Vi vet at det i 1956-57 bodde to sjåfører på adressen- Kristian Svendsen og Thor Andersen. I sidebygget bodde frøken Anna Ledum i 1.etasje, og ekspeditør R. Andersen i 2.etasje. På 1970-tallet ser det ut som det var et trykkeri i Sagveien 14, og noen kilder forteller at det var bilverksted her på 1980-tallet.

I dag er bygningene bevart, og ført på Gul liste. Skurene i bakkant er revet, og i 1993 ble det oppført et rekkehus i én etasje, i tråd med reguleringsplanen.

Ikke alle hus på Sagene ble bevart, selv om reguleringsplanen for bevaring ble vedtatt. Noen av de mest slitne skur og småhus ble revet, for å «rydde litt opp» i området og få plass for ny, tilpasset bebyggelse. Mange av husene som ble revet sto tomme eller ble brukt til diverse næringsvirksomhet. Sagveien 7 ble kanskje brukt til begge deler? Vi vet ikke så mye om huset, men Byantikvarens bilder er tatt i forbindelse med rivningen 1978/79.

Sagveien 7 november 1978, med boligblokken i Maridalsveien 59 i bakgrunnen. Det hvite huset vi ser litt av til høyre, er den gamle arbeiderboligen i Sagveien 8, «Brenna». Helt fremst i bildet skimter vi litt av de karakteristiske gavlene til gamle Nedre Vøyen spinneri, Mølleparken 2. På dettes nabotomt, Mølleparken 4, ble det i 1976-88 oppført et kontorbygg. Bakerste del av dette strakte seg helt opp til Sagveien 17. Forøvrig ble ikke dette strekket langs Sagveien bebygget før i 2007-08, da flere boligblokker ble oppført. Flyfoto viser at tomten bl.a. ble benyttet til parkering i mellomtiden.

Sagveien 7 synger på siste verset. Maridalsveien 59 til høyre.

Det lille huset i Maridalsveien 71 ble også revet for å bygge nye boliger i det gamle arbeiderstrøket på Sagene, slik som Sagveien 7 som vi viste forrige uke. Maridalsveien 71 var enda litt mer unselig, men med lang historie. I 1927 vet vi at M.Christensen drev rammeforretning her. I 1915 var ikke tomten bebygget ennå, så en gang i mellom disse to årstallene er huset oppført. Bildet over er tatt høsten 1969. Da holdt Christensen fortsatt til der, sammen med Erling Bech gartneri.

Dette bildet fra Byantikvarens arkiv er dessverre udatert. Vi ser Løkkegården, Maridalsveien 73. Bak porten lå Erling Bechs gartneri. På flyfoto fra 1950-tallet kan vi se grønnsakssenger og trær.

I 1983 ble Maridalsveien 71 rivemeldt. Disse fire bildene er tatt av Byantikvaren i den anledning. Vi ser at bygget nå står lukket og tomt.

Bygården i Våghalsen 14 (tidligere Sagveien 26). Gården står fortsatt og har fått en boligblokk fra 1983 som nabo, i tillegg til flere eneboliger og tomannsboliger.

Slik ser det ut på tomten i dag. Det gule huset ble byggemeldt 1983 og har adresse Maridalsveien 71C. Bak ser vi Løkkegården som en god referanse til hvor vi befinner oss.

Det er varslet mulig streik i Oslo kommune fra arbeidstidens start torsdag 15.oktober 2020.  Byantikvaren vil bli berørt på følgende områder:

Fagavdelingene – saksbehandling bygge- og rivesaker og kundetelefon. Arkeologisk registreringsarbeid vil bli berørt dersom streiken blir langvarig
Administrasjon – sentralbord, arkiv og postgang

Åpningstid sentralbord: Det er åpent alle dager fra kl. 09:00 til 11:30.

Det er fysisk stengt i Maridalsveien 3.

Åpningstid Kundesenteret: Kundesenteret i Maridalsveien 3 (saksbehandling over disk) er stengt inntil videre.

Telefontid Kundesenteret: Telefontjenesten åpner 11. august etter sommerstengning. Det er åpent på telefonnummer 95 99 06 17 tirsdag, onsdag og torsdag fra kl. 12:30 til 15:00.

Vi syns det er veldig stas å vise bilder fra vårt arkiv som ikke tidligere er publisert. Dette er fra mars 1965 og viser et fint gatemiljø, som faktisk ikke er så forandret i dag. Murgården til venstre er Maridalsveien 86A. Ved siden av det lille trehuset i Maridalsveien 84, som dessverre ble revet ulovlig, men i dag er gjenoppbygget som kopi. Videre nedover kan vi skimte Biermannsgården. Det lille, lyse huset ut mot venstre med skrått tak og karakteristiske arker er Maridalsveien 70. Bak ruver den mørke (på bildet) funkisgården i Maridalsveien 64. Helt ytters til venstre billedkant skimter vi en flik av melkebutikken i Maridalsveien 75. Bilparken er en annen i dag, men så er også Maridalsveien blitt gågate fra nr.75 og et stykke nedover. Den fine lyktestolpen er dessverre borte. Kanskje burde vi fått den tilbake?

Bakgården i Maridalsveien 86A fotografert høsten 1967. Den er en gammel murgård, oppført allerede 1856, den er altså blant byens eldste. Det var baker Ole Fossum som fikk gården oppført, han hadde sitt bakeri i 1.etasje. I årene 1861-1872 leide kommunen plass for Sagene brannstasjon på adressen. Det har også vært kolonialforrettning her. På 1990-tallet ble butikklokalene endret til boliger. Tidligere sto det også et bygg i bakgården, som ble oppført ca.1860 og fungerte som bolig for enslige kvinner.

Vøyensvingen 1,3 og 5 er nyere enn de gamle trehusene vi forbinder med Sagene kulturmiljø, men likevel en viktig del av området. Oppført i 1929-30, tegnet av arkitekt Reidar Johnsen, er den en fin representant for nye boliger fra mellomkrigstiden, der lyse, sunne leiligheter med gode sanitære forhold var målet. Blokken i Vøyensvingen hadde riktignok små leiligheter, for det meste 1-roms, og de måtte dele dusj og WC, som ble innstallert i oppgangen. Det var likevel et framskritt, mange murgårder fikk ikke WC før på 80-tallet, i forbindelse med byfornyelsen.

Det bodde mange ulike mennesker i gården da den var ny. I 1933 finner vi bl.a. en sporveiskonduktør, en bakersvenn og en murer på adressen, i tillegg til en kapellmester, en kvinnelig skuespiller, en sjømann, en gartner, en drosjeeier, en skredder, en sykepleier, flere kelnere, flere sjåfører og en musikkfenrik.

Disse bildene er tatt av Byantikvaren i forbindelse med vindusutskiftning i 1981. De er gode eksempler på hvordan synet på kulturminner endrer seg. I dag ville vi ikke synes de nye vinduene var gode kopier, men i 1981 var de helt fine. Plan- og bygningesetaten uttalte dessuten at man godt kunne droppe de vertikale, løse sprossene, det var helt greit. Nå valgte man å beholde denne, og det er vi glade for. Likevel kan man se godt forskjell på vippevinduet til høyre, og originalvinduet til venstre, nederst til høyre i 1.etasje. Støyproblematikk var nok en viktig faktor til hvorfor vinduene ble skiftet, i sakspapirene kan vi lese at de nye vinduene hadde tre lags glass. Trafikken rundt Alexander Kiellands plass var ikke den samme i 1980 som i 1930.

Maridalsveien 61, her fotografert i 1965, var et av de aldre trehusene som dessverre ble revet før bevaringsplanen ble vedtatt. Vi ser naboen, funkisblokken i nr. 59, som fremdeles står. Dette huset vil nok ikke blitt revet hvis det hadde fått bli stående fram til bebyggelsen ble regulert til bevaring i 1981. En tankevekker. I

Maridalsveien 61 1965. Bak ser vi murgården i Maridalsveien 62B og funkisblokken i nr.64.

Maridalsveien 61 like før riving i 1971. Tomten lå brakk i mange år og ble bl.a. brukt til parkering før en ny boligblokk ble oppført 1983.

Maridalsveien 61 like før riving i 1971. Fine detaljer fra taket.

I Maridalsveien 91, tomten med trehusene midt i bildet her, lå engang Sagene politistasjon. Nærmeste nabo var Sagene brannstasjon, Maridalsveien 87B, den store teglbygningen med buede vinduer til høyre i bildet. Sagene brannstasjon ble opprettet i 1855, som den første bistasjonen i Kristiania. De første årene måtte kommunen leie lokaler privat, men mot slutten av 1850-årene fikk de oppført ny politistasjon nettopp her i Maridalsveien 91. Anlegget besto av våningshus for konstablene, et arresthus og et uthus. Våningshuset var laftet, i to etasjer med kjøkken i hver etasje, og på det meste bodde det én politibetjent og to konstabler her med sine familier, totalt 15 mennesker. Bildet er tatt i mars 1961.

Politistasjonen ble nedlagt i 1962. En av bygningene ble dessverre revet i 1950. og de øvrige i 1971. Dette var før bevaringsplanen for Sagene ble vedtatt. I forbindelse med rivingen ble disse bildene tatt av Byantikvaren. Arkivkortene har dessverre ingen opptegnelser over hvilke hus som hadde hvilken funksjon i politistasjonens tid, men hvis vi sammenligner dette et av Byantikvarens bilder med et fra Justismuseet tatt 1950, ser det ut som bygningen til høyre var hovedbygning for stasjonen.

Tomten lå brakk i flere år og var i bruk som parkeringsplas, før dagens bygg sto ferdig i 1986. Det brukes i dag som kontorer (foto 1988).

Dette stemningsfulle vinterbildet fra av Hjula Veveri tatt fra Beierbrua passer godt nå som vi nærmer oss kaldere tider. Det er ikke så alderstigent som bildene vi vanligvis legger ut, men det er tatt i 2002, så det er faktisk nesten tyve år gammelt. Hva har skjedd siden den gang? Kanskje ikke de store, gjennomgripende endringene, men dette bildet illustrerer de tidløse verdiene i Sagene kulturmiljø på en god måte.

I 2002 var Sagene et revitalisert område. Bydelen var attraktiv og gamle trehus som sto til nedfalls var blitt rehabilitert og forvandlet til gode boliger. Hjula Veveri, som med sin karakteristiske gavlfasade og fabrikkjentene foran kan betegnes som et nøkkelmotiv på Sagene, hadde også fått ny bruk. Veveriet kom i drift i 1855 og var en av byens største arbeidsplasser, og blant de viktigste langs Akerselva. I 1957 ble Hjula nedlagt, og på 60- og 70-tallet ble gamle Sagene sett på som litt slitent. Divere virksomheter, som et billakkeringsfirma, holdt til i de gamle veverisalene, og det hele ga et noe forsoffent inntrykk.

Med planen for vern og opprustning av gammel bebyggelse på Sagene fikk også Hjula nytt liv. Det var på et tidspunkt foreslått å rive bygningene, men det ble heldigvis ikke noe av. En brann i 1971 ødela dessverre mye av hovedbygningen, men gavlene sto og innmaten ble bygget opp igjen. I dag holder et mylder av ulike aktører til i de gamle industribyggene. Mange kreative bransjer er representert, i tillegg til andre. Bildet fra 2002 viser det nye Sagene, skapt av det gamle Sagene, som fortsatt er attraktivt i dag. Og i dag vil ingen drømme om å foreslå riving.

Sagveien 8 er en helt spesiell bygning med svært høy verdi. Den ble oppført som i 1848 for arbeidere ved Vøyens Bomuldsspinderi, bedre kjent som Graahs spinderi, i Sagveien 21. En arbeiderbolig var viktig på flere måter. Først og fremst styrket det grunnlaget for arbeidsstokkens lojalitet mot bedriften og bedriftseieren. Videre styrket det arbeids-plassens konkurransedyktighet overfor andre industribedrifter, i og med at bolig kunne være vanskelig å skaffe for arbeidere som kom utenbys fra. Arbeidernes levekår og boligstandard var dessuten gjenstand for offentlig debatt, og arbeiderklassens velferd ble av flere betraktet å være et samfunnsansvar. Vi må regne med at industriherrer som Graah hadde interesse av å fremstå som ansvarsbevisste samfunnsborgere, og at dette hensynet også kan ha vært en medvirkende grunn til å bygge en arbeiderbolig. I tillegg kunne arbeiderboligen være en måte å holde sosial kontroll med arbeiderne på. En annen kjent fabrikkeier Halvor Schou bygget også en arbeiderbolig, i tilknytning til Hjula veveri i Sagveien 23.

Brenna hadde små leiligheter, med ett rom og kjøkken. Ved folketellingen i 1875 bodde det 65 mennesker i bygningen, som med sine tre etasjer ruvet i landskapet. Den var rett og slett sin tids og strøks skyskraper. Konstruksjonen er laftet tømmer, kledd med panel. Svalgangene på bakfasaden er karakteristiske.

Da vernekampen på Sagene tok til på 1970-tallet, var Sagveien 8 sliten, som mange andre hus i strøket. Utover 80-tallet ble det ikke bedre, bildet øverst er tatt i 1988. I 1987 skrev Byantikvaren: «Eiendommen står tom fra 01.08.1987. Tilstanden er mindre bra, spesielt er tak og vinduer i dårlig forfatning. Elektrisk anlegg er krevet omlagt av Oslo Lysverker». Heldigvis ble Brenna samme år solgt fra Oslo kommune til Sagene bevaringsselskap samme år. Dermed begynte en istandsetting av bygningen, i samarbeid med Byantikvaren Flere leiligheter ble slått sammen, slik at det nå er 12 små hybler i bygget, selvsagt med bad og WC. En av leilighetene er innredet til museumsleilighet for Arbeidermuseet/Oslo Museum.

Bildene her er fra 1988 og 1989 og viser Brenna under rehabilitering. Det siste bildet av gården ferdig istandsatt er tatt våren 1989. I dag er Brenna en av byens aller viktigste bygninger, som tidligere arbeiderbolig oppført i kjernen av arbeiderstrøket på Sagene, der Norges industrielle revolusjon startet.