Hele etaten er nå i karantene. Den vil vare til og med 26. mars. Byantikvaren er nå heldigital. Alle interne og eksterne fysiske møter er avlyst og alle ansatte har hjemmekontor. Vi vil så langt det er mulig drive saksbehandling via elektroniske hjelpemidler, med de begrensninger som følger av at en del ansatte har ansvaret for barn.

Saksbehandling over disk med personlig oppmøte er stengt inntil videre. Telefontiden opprettholdes som vanlig tre dager i uken: tirsdag-torsdag kl 1230 til 1500.

Har du en enkel byggesak, som møter de vanlige kriteriene for saker som kan løses i publikumsmottaket, så kan du sende inn dokumentasjon til postmottak@bya.oslo.kommune.no, og merke eposten med «Publikumsmottak» i emnefeltet. Byantikvaren vil prioritere disse sakene på vår ukentlige saksbehandlerdugnad.

I et dobbelt krigsjubileumsår vil Byantikvaren hente frem sporene fra 2. Verdenskrig. Her skal vi presentere både velkjente anlegg, men også mindre kjente spor og også et par godt bevarte hemmeligheter. Merk at det følger med et billedalbum i egen lenke til alle postene både her og på FB. Det finner du nederst i innlegget.

Enmannsbunkeren i President Harbitzgate 4. Foto: Janne Wilberg/BYA

Festningsverket på Frogner

Kanskje har du sett den før – enkeltmannsbunkeren mellom Gyldenløves gate og President Harbitzgate? Dette er et av få festningsverk som er igjen etter den tyske okkupasjonen av Oslo under 2. Verdenskrig. Derfor er den bærer av fortellingen om det sterke tyske militære nærværet under okkupasjonstiden. Større deler av byen var befestet og helt eller delvis overtatt av tyskerne som både rekvirerte et mange bygninger og boliger og bygget hele 1400 bygg i Oslo alene under krigen. Ekeberg og Ljan, Sjursøya, Korsvolltoppen, Furulund og også området rundt Sollie plass/Ruseløkka hadde viktige funksjoner for tyskerne. Du hadde knapt kjent deg igjen i flere av disse områdene som i tillegg til tyskerbrakker var preget av kanonbatterier, mitraljøsestillinger, bunkere og nærforsvarsstillinger som løpegraver og piggtrådsperringer.  Andre kjente anleggstyper var radar- og radiostasjoner, vakthus og observasjonsposter, og flere steder minefelt. Veldig lite av dette er bevart og noen få enkeltmannsstillinger er nesten det eneste som er tilbake. I indre by var befestningene mindre omfattende, men dette området på Frogner hadde klart preg av militærleir.

Enkeltmannsbunkeren på Frogner var ikke tilfeldig plassert. Den lå i et sentrumsnært område med sterk tysk tilstedeværelse. Her lå tre skoler som var rekvirert av tyskerne, det som i dag er Hartvig Nissens. Anlegget besto den gang av Frogner skole på hjørnet av Gyldenløves gate og Niels Juels gate,  Hartvig Nissens skole på den andre siden av President Harbitz gate langs Niels Juels gate og Oslo kommunale handelsskole som lå på nabotomten i President Harbitz gate. Tyskerne hadde også rekvirert Niels Juelsgate 64, nabobygget til Nissen skole, som var en seksetasjes leiegård med småleiligheter og dessuten President Harbitz gate18, en stor villa grosserervilla som ble brukt av Gestapo til forhør og tortur.  Dessuten brukte tyskerne også Uranienborg skole under store deler av krigen. Det finnes ingen samlet oversikt hverken over hvor mange eiendommer og leiligheter som ble rekvirert av tyskerne, men mye taler for at flere leiligheter og boliger i dette attraktive området var på tyske hender.

Vi har heller ikke kunnskaper om hvilke militære avdelinger som til enhver tid holdt til i ulike bygningene, bare stykkevis og delt, men vi vet at det var utskiftning av avdelinger med jevne mellomrom. Mer om hver enkelt skole under de enkelte bilder.

Fra 1943 er alle de tre skolene rekvirert og «rosinen i pølsa» i dette som nå var blitt et tyskdominert område og et militært etablissement var grosserervillaen Villa Klevstuen i President Harbitz gate 4. Den ekslusive villaen ble tatt i bruk av den tyske Kriegsmarine som Marine Offiziersheim, men også et såkalt Casino som var betegnelsen på et velferdsbygg for offiserer. Underoffiserer og menige soldater var innkvartert under enklere forhold. Det er naturlig å tro at skolene også har vært brukt til forlegninger for avdelinger av marinen og ikke bare for offiserer. Når vi ikke har opplysninger om dette, kan det skyldes at Kriegsmarinen over hele Europa ødela det meste av sine arkiver ved krigens slutt. Marinen er den forsvarsgrenene vi vet desidert minst om i Oslo.

Vi vet fra øyenvitner at området var sikret med piggtrådsperringer, tyske vaktmannskaper og mitraljøsestillinger, men det mest interessante her er vår enmannsbunker anlagt i bakkeskråningen mellom Offizierscasinoet og Gyldenløves gate og som helt klart er oppført for å kunne forsvare adkomsten nedenfra til anlegget. Dette ser vi av at skyteskårene bare vender mot Gyldenløves gate. Mer om enkeltmannsbunkeren finner du under nærbildet.

Men puslespillet om krigen i Oslo blir aldri ferdig. Det finnes gode kart fra krigen som viser det store antallet sivile dekningsrom og tilfluktsrom både i Oslo og Aker, men de militære har vi først nylig fått kunnskap om gjennom papirer funnet i en safe i Sivilforsvarets leir på Grorud.  Disse papirene er ennå ikke frigitt for publikum, men vi kan dokumentere at det fantes et stort militært system av luftforsvarsanlegg i byen og en av de mange dekningsrommene lå altså her.  I skolegården mellom bunkeren og skolebygget var det anlagt et større dekningsrom som kunne brukes ved flyangrep. Dessverre finnes det ingen spor i dag. Dekningsrommet har nok vært beregnet på den menige soldat som holdt til på skolen. Antakelig har det vært en godt utrustet kjeller i Villa Klevstuen som offiserene kunne bruke som tilfluktsrom. Kilde: Øyvind Reisegg, Oslo under krigen og Janne Wilberg

Her finner du flere bilder av festningsverket og av andre omtalte anleggene med utfyllende tekster:

https://m.facebook.com/pg/Byantikvaren-i-Oslo-196402560396008/photos/?tab=album&album_id=2774528502583388

Se annonsen her. 

Foto: Kari Berggrav/Arb Ark                                                                                                        Foto:  Oslo byarkiv

Det som barn under krigen husker best i ettertid er flyalarmene og lydene knyttet til det. Luftvernsirener og fallende bomber var skremmende for de fleste, i tillegg til å måtte gå i tilfluktsrommet til alle døgnets tider. Luftkrig og luftvern kom til å spille hovedrollen i krigshandlingene som berørte befolkningen i Oslo under krigen.

Det Sivile Luftvern ble opprettet i 1936 som Det Frivillige Luftvern og var forløperen til dagens Sivilforsvar. Organisasjonen ble etablert med utgangspunkt i erfaringene med luftkrig fra 1. Verdenskrig, og ikke minst fra Den spanske borgerkrigen. Med bombingen av sivilbefolkningen i La Guernica som referanse ble det nødvendig å beskytte sivilbefolkningen og ikke bare militært personell.

Virksomheten ble inndelt i fire tjenestegrener: brann, sanitet, varsling og samband. Oslo var egen luftvernkrets, i likhet med de andre store byene.  I mars 1941 tok det tyske politiet kontroll over luftvernet, men i praksis fortsatte det sivile luftvernet å være en norsk, anti-nazistisk organisasjon gjennom hele krigen, der norske motstandsfolk kunne gjøre legal tjeneste.

Varsling, evakuering og tilfluktsrom var oppgaver for luftvernet. Offentlige tilfluktsrom ble en statlig oppgave, mens huseierne var pålagt å kjøpe utstyr til brannslukking. Staten betalte innredning av førstehjelpsstasjoner foruten materiell og administrasjon. I tillegg hadde 160 større bedrifter i Norge egen beredskap som kom sivilbefolkningen til gode. Arbeidet med å bygge dekningsrom og tilfluktsrom skjøt fart fra 1938. Det Sivile Luftvern fikk i tillegg ansvar for bruken av og kontrollen med blendingsgardinene. Dette var påbudt ved forskrift og hensikten var å vanskeliggjøre navigasjonen for fiendtlige fly som angrep om natten. (Kilde: Sivilforsvarets web-side.)

Vi har gode kart som viser at det eksisterte et omfattende system av dekningsrom og tilfluktsrom i både Oslo og Aker. I albumet som det ligger lenke til nedenfor finnes utdrag av kartene over Oslo. Forsterkning av kjellere ble et av virkemidlene for å ta vare på sivilbefolkningen. «Å gå i kjelleren» var et vanlig uttrykk når alarmen gikk på kvelds- og nattetid. Om dagen strømmet man derimot til offentlige tilfluktsrom og dekningsrom. Nationaltheatret stasjon tjente som et av de største tilfluktsrommene i Oslo sentrum, og av kartet fremgår at et stort antall dekningsrom ble anlagt i parker og grøntområder i indre by, eksempelvis på Eidsvolls plass og i Slottsparken. Disse fremstår som små «pølser» på kartet, mens tilfluktsrommene er markert med røde punkter. Sammen med den sterke tyske tilstedeværelsen i sentrum ble dermed krigen veldig nærværende. Tyskerne og nazistene holdt til på 900 steder i Oslo, og da er ikke rekvirerte boliger og leiligheter regnet med. Dessuten bygget det tyske militære luftvernet et stort antall bunkere, dekningsrom og observasjonsposter for beskyttelse av de militære troppene og tyske sivile. I tillegg kom militære stridsanlegg som antiluftbatterier, antiluftskyts, radarovervåkning o.l.

Det fantes to hovedtyper dekningsrom/dekningsgraver/mindre tilfluktsrom i det offentlige rom. En hovedtype besto av prefabrikkerte betongmoduler koblet sammen til et langt «rør» med inngang fra to sider. Betongrøret var gjerne delvis nedgravet i terrenget og ofte overdekket med jord. Innvendig monterte man enkle, lange benker av treplanker på hver side slik at man ble sittende med ansiktene mot hverandre. Dette lot til å være den foretrukne dekningsromsmodellen for det tyske militæret, for vi vet at anlegg av denne typen ble anlagt ved et stort antall steder rekvirert av tyskerne.

Den andre typen, som vi vet ble anlagt av Det sivile luftforsvaret i stor stil over hele byen allerede før krigen, var såkalte dekningsgraver. Arbeidet ble startet opp i 1938, men var ikke fullført da krigen kom. Dette var helt nedgravede dekningsanlegg som besto av en kraftig trekonstruksjon tildekket med jord. Også de med benker på hver side. Trekonstruksjonen gjorde det mulig med større fleksibilitet i byggingen, slik at en rekke anlegg ble anlagt i sikk-sakk. Dette var en fordel med tanke på lufttrykket som kunne følge av et bombeangrep. Og det er antakelig i stor grad denne typen anlegg vi ser på kartet over de sivile luftvernanleggene. (Se album for nærmere presentasjon av byggemåten for de forskjellige typene samt eksempler fra velkjente steder i byen.)

Men bildet er ikke entydig. Et av eksemplene våre på betongrør er fra 1939, og dessuten kan det være at også Det sivile luftvernet i større grad gikk over til betongtypen etter at tyskerne hadde okkupert hovedstaden. Det var jo okkupasjonsmakten som styrte materialtilgjengeligheten og byggevirksomheten i byen. Og i tillegg kan det ha med størrelsen på anleggene å gjøre. Det ser ut til at betongrørene har en nokså enhetlig gitt størrelse som besto av én lengde, mens de store dekningsgravene/tilfluktsrommene besto av flere lengder og derfor nok kunne beskytte langt flere mennesker. Felles for dem var at de i hovedsak ikke var bygget for å kunne motstå direkte treff, men fungere som beskyttelse mot splinter.

I likhet med tilfluktsrommene ble dekningsrommene utstyrt med luftrensefilter, men ikke alle hadde toalett. De store var derimot utstyrt med toaletter og gjerne også andre sanitetsfasiliteter. Hjemme i folks private kjellerrom/tilfluktsrom hadde man større slingringsmonn når det gjaldt komfort og tilrettelegging.

Flesteparten av dekningsgravene og tilfluktsrommene ble fjernet etter krigen. I albumet finner du bilder av noen av de få som fortsatt eksisterer, blant annet fra Vålerenga, og dessuten bilder fra anlegg i Slottsparken, Spikersuppa og Olav Ryes plass m. fl. som nå er borte.

Vi har også et par bilder som viser en supplerende side av tilfluktsrommene. Dette er eksempler på de mange tilfluktsrommene som ble etablert i kjellerne på gårder i offentlig og privat eie.  Vi avslutter med en perle av en veggutsmykning.

De to fotoene som ligger i denne posten viser åpningen av et tilfluktsrom i 1940 i Grünerhagen tatt av Kari Berggrav/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og et dekningsrom i betong på Karl Johansgate fra 1940, Oslo byarkiv. Flere opplysninger finner du her i albumet som hører til denne posten.

Her finner du lenken til albumet:

Krigsminnefredag – Album om dekningsrom

Messebygg på HovedøyaFoto: BYA                   Doeckers flatpakkekonsetp: Foto Proholz.at

Brakker er typebyggeri, og selve ordet stammer fra 1700-tallet. Her ser vi en av de vanligste brakketypene fra 2. Verdenskrig, selve urtypen av en «tyskerbrakke».  Gjennom flere årtusener har imidlertid både militære og sivile oppført slike lette bygningskonstruksjoner, så vel i det gamle Egypt som hos romerne. På midten av 1800-tallet, i en tid med mange kriger og stor sosial mobilitet, økte behovet for midlertidig innkvartering sterkt.  Epidemier gjorde også at behovet for lasaretter (sykehus) økte. I flere land begynte produksjon av såkalte prefabrikkerte bygninger, men foreløpig i liten skala. Dette var «byggesett» som relativt lett kunne settes opp og tas ned igjen, ikke sjelden laget av metalldeler.

Det store gjennombruddet for industriell trebrakke-produksjon kom i 1885.  Røde Kors i samarbeid med den belgiske regjering utlyste i forbindelse med  verdensutstillingen i Antwerpen en konkurranse om å lage velegnete bygg til behandling av sårede og infeksjonssmittede i både krigs- og fredstid. Den danske rittmester Johann Gerhard Clemens Doecker vant konkurransen med et flatpakkekonsept av veggmoduler som av ikke faglærte folk kunne monteres på et reisverk i løpet av 4-5 timer. Brakkene kunne tas i bruk med en gang og var dessuten billige å anskaffe. Det opprinnelige danske firmaet Firma Christoph & Unmack fikk de eksklusive rettighetene til konseptet.  De var etablert i Tyskland med søsterbedrifter i flere land og hadde salgskataloger på seks språk. Firmaet videreutviklet konseptet og leverte i stor stil både til de militære og til humanitære organisasjoner. Produksjonen fikk dessuten et stort oppsving under 1. Verdenskrig.  På denne tiden kunne firmaet levere store, komplette prefabrikkerte leire til ulike formål etter katalog, en innretning som skulle dominere det tyske byggeriet under 2. Verdenskrig. (Kilde: Benjamin Rämmler: Mobile Bauten für die medizinische Versorgung.) I albumet finner du bilde av en slik leir fra 1. Verdenskrig.

Med naziregimet fulgte etableringen et omfattende antall leire og for å få fortgang i arbeidet ble brakkeproduksjon gjort til et nasjonalt anliggende, som del av det såkalte «jobbskapingsprogrammet».  Fra 1942 sørget rustningsminister Speer for å styrke kravspesifikasjonene til brakkebyggeriet slik at modulene skulle være de samme over hele den nazi tyske verden.

Lemmebrakker i stort antall ble produsert minst 400 steder i det stor-tyske riket, og da tyskerne okkuperte Norge hadde de bokstavelig talt med brakker i lasten. For de fleste krigsskipene som kom til Norge i aprildagene, inkludert Blücher, hadde  et visst antall slike bygningsmessige konstruksjoner med seg. Og i trelandet Norge viste det seg enkelt å produsere et nødvendig antall brakker. Allerede i august 1940 hadde det meldt seg mange norske entreprenører som ønsket å levere brakker til tyskerne, og flere såkalte «brakkebaroner» tjente seg rike på oppdragene. Ingen vet hvor mange brakker tyskerne reiste i Norge, men det har trolig vært flere titusener. Bare i Oslo bygget tyskerne 1400 bygninger, hvorav mesteparten var trebrakker. Da krigen sluttet sto det 450 000 tyskere i Norge, hvorav 350 000 utgjorde militære tropper. I tillegg kom opp mot 100 000 krigsfanger som også skulle ha tak over hodet.

De mange brakkene utgjorde en viktig ressurs da krigen sluttet. Et stort antall ble demontert og sendt nordover til de nedbrente landsdelene Nord-Troms og Finnmark. Mange ble dessuten gjenbrukt andre steder – til boliger og diverse formål i lang tid etter krigen. En del demontert og solgt til privatpersoner som brukte materialene til hus og hytter. Vi er mange som har hatt tilhold i en tyskerbrakke i etterkrigstiden. Flere opplysninger om lemmebrakkene i Oslo og Doeckers flatpakkekonsept finner du under de enkelte bildene i albumet på FB som du finner lenke til her:

Krigsminnefredag – Flatpakke-brakke på Hovedøya – album

Blokkhus på Tonsenhagen Foto: BYA            Laftehus i Lutvann leir – Foto: Forsvarsbygg

Kan ikke du komme til hytta, så kan hytta komme til deg! I dag handler det om okkupasjonsmaktens tømmerhytter.

Den andre store gruppen av prefabrikkerte tyskerbrakker er tømmerhyttene, eller blokkhusene som tyskerne kalte dem. Begrepet Blockhaus stammer fra 1500-tallet og betegner et laftebygg. Relativt sett er det bevart mange flere brakker av denne typen i Norge enn de tradisjonelle lemmebrakkene. Det er kanskje ikke så rart når vi vet at laftehus var en del av tradisjonell norsk byggeskikk – som også  fikk et sterkt oppsving med mellomkrigstidens fritidskultur. Fortsatt er laftede tømmerstuer populære i den norske fjellheimen.

Både i Norge og i Europas tysktalende områder hadde man siden 1800-tallet laget prefabrikkerte bolighus, kirker og hytter som ble eksportert over hele verden, og med innføringen av maskinlafting ble dette storindustri. Blokkhusene var en populær militær brakketype under 2. Verdenskrig, særlig brukt til forlegning av underoffiserer, men i enkelte tilfelle også til menige soldater, eller de ble innredet som messebygg/casino o.l.  Flere av maktapparatets fremste representanter, både NS-topper og tyskere i høye posisjoner, holdt seg dessuten med laftehytter.

Det finnes flere historier om opphavet til slike «blokkhus» i Norge. De er blitt kalt finskehytter,  granngivelig fordi de skulle være gitt som gave fra Finland til Norge. Finland har riktignok en århundrelang laftetradisjon, men vi har ingen dokumentasjon som understøtter denne teorien. Vi vet derimot at det ble produsert tyskerbrakker basert på tegninger utarbeidet av Organisation Todt (fra 1942 den dominerende tyske byggherre-organisasjonen) i Norge, men også at norske laftehusprodusenter laget slike bygninger.  Østerdalens skogeiere leverte mye trelast og treprodukter til tyskerne, men i ettertid er det knapt noen som vil vedkjenne seg dette. Her har vi et forskningsmessig «sort hull» i krigshistorien.

Den største leverandøren av laftehytter til okkupasjonsmakten var imidlertid Heggedal Bruk i Asker. Eieren var Alf Larsen Whist som hadde startet prefabrikasjon av laftehytter på midten av 1930-tallet. Whist var en «mangfoldig»  forretningsmann som så store forretningsmuligheter innen det norske nasjonalsosialistiske miljøet. Han fikk også raskt en posisjon i partiets innerste krets og flere sentrale verv, blant annet som næringsminister i Quislings regjering. Allerede i september 1940 fikk Whist sin første bestilling fra tyskerne på 100 brakker, og blokkhusene ble springbrettet for hans etter hvert nære kontakt med makthaverne. (Mer om Whist finner du under bildet av «Ørneredet» på Leangkollen i albumet som hører til denne FB-posten.)

Fabrikken produserte blokkhus etter egne tegninger og hadde et mer nasjonalromantisk preg enn Organisation Todts blokkhustegninger. Whists brakker ble modifisert til militær standard for å tilfredsstille de tyske kundenes krav til planløsninger. Dermed varierte det arkitektoniske uttrykket i  bestanden av laftehytter til militær bruk – fra hytter bygget med rundstokker i den store stil og til enklere hytter i laftet plank. Hovedregelen var at den arkitektoniske kvaliteten økte med eierens stand og stilling. Heggedal bruk leverte brakker av høy kvalitet, noe som ble utslagsgivende da Terboven i 1942 valgte Heggedals blokkhus til anlegg på fjellet, fremfor tradisjonelle lemmebrakker. Selv om laftehyttene var dyrere i produksjon, valgte man dette fordi bygningskonstruksjonen var mer egnet for å motstå vind i polare strøk og dermed ga større komfort for mannskapene. Heggedal fortsatte å eksportere laftehytter med tog til Tyskland helt inn i krigens siste måneder.

Laftehyttene kunne forekomme som «slengere»  i tyskerleirene, men mange inngikk i konseptet «Waldlager» (Skogsleir). Mens lemmebrakkene stort sett ble brukt i et tradisjonelt leirkonsept med brakker organisert på geledd rundt en stor appellplass, var laftehyttene som oftest spredt utover i terrenget omtrent som i en hyttegrend, ofte i skogrike områder. De store leirene besto ofte av flere seksjoner, eksempelvis en forlegningsleir for vanlige soldater, et lagerområde og en Waldlager for underoffiserene. Smestad-leiren var et typisk eksempel på en slik flerdelt leir. Naturlig nok lå flere av leirene den gang i utkanten av byene. Et lett kupert «Nordmarks-terreng» egnet seg for denne typen hyttebyggeri, også med henblikk på kamuflasje. Sognsvannsleiren var, i likhet med anlegget på Lutvann, i stor grad en ren Waldlager. Brakkene varierte i størrelse, på Smestad fra 67 til 140 kvm,  og normalt huset de fra 4 til 8 mann.

I den tidlige etterkrigstidens store boligknapphet var laftebrakkene fortsatt attraktive til boligformål, og på landsbasis finnes flere Waldlagere bevart. I Oslo er Lutvann leir den eneste som fortsatt har et militært preg. Mange blokkhus ble derimot flyttet til nye steder, de kunne bli sterkt ombygget og inngå i villaområder som i etterkrigstiden ble fortettet, slik at den opprinnelige sammenhengen gikk tapt. Et typisk eksempel er det som nå fremtrer som en villa på Tonsen, men som tilhørte en av områdets to store tyskerleirer. (Se BYA-bildet ovenfor). Det andre bildet viser en brakke på Lutvann. Foto: Forsvarsbygg.

Lenke til albumet med eksempler og mer informasjon om de tyske laftehyttene finner du her:

Krigsminnefredag – Hyttepåske likevel? Fra underoffisersforlegning til boligidyll

Fra gjenåpningen av bunkeren i forbindelse med rivingen av Ruseløkka skole.  Nedgangen lå opprinnelig inne i skolebygningen. Bunkeren var tilgjengelig en kort stund, men kunne av HMS-årsaker ikke åpnes for publikum.

Av Janne Wilberg

*Teksten er, med unntak av noen små endringer, publisert tidligere i Anleggsmagasinet under tittelen Bunkersanlegg for tysk og norsk etterretning. Bildene er i hovedsak Byantikvarens egne.

 Dette er historien om etterretningsbunkeren som ble anlagt av tyskerne under 2. Verdenskrig, men som skulle bli symbolet på etterkrigstidens norske etterretningsvirksomhet – og den skandaleombruste overvåkingen av den politiske venstresiden i Norge. Det kulminerte med den såkalte Lund-kommisjonens rapport fra 1995-96.

Tyskerne startet sin omfattende byggevirksomhet i Norge allerede i aprildagene 1940. Arbeidet bygget på omfattende tysk etterretningsvirksomhet i mellomkrigstiden, blant annet  hadde Lufthansa all konsesjon på norsk flytrafikk i disse årene. I Oslo skal den tyske etterretningen ha holdt til i lokaler kamuflert som et advokatkontor i Roald Amundsens gate, altså i dagens Olav Vs gate. Dette ligger ikke langt unna Ruseløkka skole som denne artikkelen skal handle om.

Noe av det første tyskerne gjorde etter 9. april var å okkupere et stort antall offentlige bygninger til ulike formål. Skolene var attraktive fordi de lett kunne omgjøres til kaserner for militært personell, og Ruseløkka skole var særlig egnet fordi den rett før krigen ny gymnastikksal og svømmebasseng. Anlegget var riktignok fortsatt under rehabilitering og tyskerne overtok og forserte arbeidet, slik at skolen allerede 6. november 1940 kunne fremstå som Kaserne Ostpreussen. Navnet skyldtes at de første troppene som ble forlagt her kom fra den delen av Tysland. Etterhvert overtok den tyske Sicherheitsdienst (SD) skolen og i okkupasjonens sluttfase ble den disponert av Waffen-SS-Polizei. Sikkerhetstjenesten anla en bunker under skolegården, altså mellom Ruseløkka skole og nabobygningen Oslo Tekniske skole som også ble rekvirert i de første krigsårene. I kjelleren på «Tekniker´n» innredet man under krigen tre store tilfluktsrom med jerndører i kjelleren beregnet på 5-600 mann.  I forbindelse med utbyggingen i etterkrigstiden anla man en dampturbin og en transforamtorstasjon. Dels ble turbinen brukt til undervisningsformål, men anlegget skulle også fungere som kraftforsyning til Victoria terrasse. Dette ble for noen år siden omdannet og utviklet til et underjordisk auditorium anlagt mellom skolene. Samtidig fjernet man også den utendørs nedgangen til bunkeren.

Ruseløkka skole under krigen. Under navnet Kaserne Ost-Preussen ble skolen raskt tatt i bruk blant annet til forlegning for okkupasjonsmakten. Foto: Blad fra fotoalbum laget av en tysk soldat som bodde her under krigen. Privat eie.

«Vår» bunker ble anlagt i 1942-43 med tanke på telefonovervåking. Dette var særlig hensiktsmessig fordi skolen befinner seg nær Victoria Terrasse, som allerede i mai 1940 ble tatt i bruk av SD ved det tyske Sicherheitspolizei (Sipo) med sin beryktede avdeling Gestapo og etterhvert det norske Statspolitiet – Victoria Terrasse var et skremmende sted under krigen på grunn av torturen og den brutale avhørsvirksomheten som foregikk der. Etter hvert som norsk motstandsvirksomhet økte er det rimelig å anta at Gestapos plassbehov økte, og i tillegg til Ruseløkka-bunkeren ble det anlagt nok en bunker som del av Victoria Terrasse. Dette anlegget er pr. i dag ikke undersøkt nærmere.

En cluster av bunkere                                                                                                         Tyskerne rekvirerte også den nærliggende Statens kvinnelige industriskole i Cort Adelers gate 33, dels for å huse elever fra Oslo Kathedralskole og dels til bruk som forlegning. I bakgården bygget SD nok en bunker, slik at det langs Ruseløkkveien lå tre bunkere som perler på en snor. Alle skal de ha vært brukt til ulike former for overvåking, slik eksempelvis bunkeren i Cort Adelers gate senere ga rom til avskrivnings- og oversettervirksomhet. Allerede da Forsvaret utrangerte bunkeren i år 2000 var dette forholdsvis lille anlegget strippet for innredning og utstyr. Som et råbygg i betong hadde det inngått i brannvesenets øvingsvirksomhet. For et par år siden ble bunkeren fjernet i forbindelse med rivning av deler av bygningsmassen i forbindelse med etableringen av et hotell. Inntil da kunne man beskue det lille «nedstigningspartiet» i bakgården, selv om også denne bunkeren hadde inngang fra skolebyggets kjeller.

Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren og rivebildet http://www.skanska.no

Foto:  http://www.skanska.no                                                             Foto: www. wikipedia.org

Området rommet altså en veritabel «bunker-cluster», for i tillegg finnes det ytterligere tre bunkere nærmere Solli plass. Disse var hovedsakelig knyttet til Wehrmacht og den tyske militære ledelsen i Norge, selv om det mot slutten av krigen ble overtatt av Rikskommisær Josef Terboven, altså av okkupasjonsmaktens øverste sivile leder i Norge, etter at Wehrmacht hadde flyttet sitt hovedkvarter til Lillehammer Turisthotell.

Kart over bunkerclusteret i Ruseløkkaområdet.  Tre av bunkerne lå som perler på en snor langs Ruseløkkveien og tre rundt Oslo Handelsgymnasium. Vi vet at den tyske sikkerhetstjenesten hadde bunkerne i bakgården i Cort Adelers gate 33, på Ruseløkka skole og i Victoria terrasse, mens Wehrmacht holdt til i området rundt OHG. Funksjonen til Cort Adelers gate 14-16 er mer uklar under krigen, men det kan ha vært militær etterretning. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Både KNA-hotellet og Oslo Handelsgymnasium, henholdsvis Parkveien 68 og 65 foruten leilighetskomplekset Parkveien 64, ble ved krigsutbruddet umiddelbart rekvirert og de to førstnevnte ble utstyrt med hver sin bunker. Den tyske hærsjefen bodde på KNA-hotellet og bunkeren der står fortsatt. I etterkrigstid ble den overbygget av en nyoppført sidefløy som Forsvaret disponerte, men som for få år siden ble erstattet av en ny hotellbygning. De siste rester av teknisk utstyr ble fjernet da anlegget ble utrangert av Forsvaret omkring år 2000, men deler av hotellets garderobe befinner seg imidlertid i det gamle bunkeranlegget.

Hotel Scandic/ tidligere KNA-hotellet med inngangen til Falkenhorsts bunker. Til  høyre slik anlegget så ut etter krigen, med et påbygg som var i bruk av Forsvaret til det ble utrangert på tidlig 2000-tall. Det andre viser etter riving. Nå er det på nytt bygget på med tilbygg til hotellet. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Den største av bunkerne lå under handelsgymnasets skolegård, og er den eneste av i alt 34 større tyskbygde bunkere i Oslo som er tilgjengelig for omvisning. Anlegget hadde en direkte kommunikasjonslinje fra Terboven til Berlin, og fortsatt befinner hovedinngangsdøren til bunkeren seg i Parkveien. I dag brukes imidlertid inngangen fra skolens kjeller. Selve skolebygningen var under oppføring da tyskerne overtok anlegget, som de brukte til både innkvartering og til den militære ledelsens administrasjon.

  Oslo Handelsgymnasium, Parkveien 65, gateinngang til det underjordiske bunkeranlegget under skolegården. Dette er den eneste av de 35 store bunkerne som tyskerne  bygget i Oslo som er tilgjengelig for publikum. Foto: Janne Wilberg/Byantikvaren

Litt nedenfor Parkveien 64 ligger Cort Adelers gate 14-16, og under et alliert bomberaid i 1942 ble bygården nr. 14 totalskadet av brann. Tyskerne benyttet da anledningen til å bygge en bunker der og forbinde den med kjelleren i nr. 16. der også hovedatkomsten var. I dag står underetasjen i dette toetasjes anlegget delvis under vann og alle spor etter virksomheten er fjernet. Etter krigen ble både denne bunkeren, Ruseløkka-bunkeren og bunkeren i Cort Adelers gate brukt av politiet og av den militære etterretningstjenesten.

Bunkeren i Cort Adelers gate 14-16. Inngangen til bunkeren sees på hjørnet av bygningen. Tegningen viser plan over bunkeren. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Drømmen om de hemmelige gangene                                                                                     Alle bunkerne har nødutganger, men bare en av dem har en råsprengt tunnel som leder bort fra anlegget. I etterkrigstiden har det versert rykter om at bunkerne i dette området også var forbundet med underjordiske ganger. Men etter flere kjerneboringer og undersøkelser i de siste årene viser det seg at dette ikke stemmer, noe som samsvarer med oppfatningen til Heimevernets siste driftsansvarlige, som kjenner anleggene svært godt. Byantikvaren har dessuten hatt besøk av den nederlandske professor emeritus Rudi Rolf, som regnes som Europas fremste ekspert på tyske bunkere, og han støtter denne vurderingen.

Ruseløkka-bunkeren                                                                                                                    Anlegget er oppført i to etasjer og hadde opprinnelig to adganger samt en nødutgang – standard for bunkere er minst to utganger. Kortsiden vender mot Ruseløkkveien, parallelt med baksiden av det tidligere skolebygget som befant seg vest på tomten nær Tekniker´n. Den ene inngangen lå i kjelleren i skolebygningen, mens et «nedstigningsbygg» tilsvarende det i Cort Adelers gate 33 utgjorde den andre, som for øvrig ble brukt av etterretningstjenesten etter krigen. Det blir fortalt om menn med frakk, hatt og dokumentmappe, samt et par damer, som diskret tok seg ned i anlegget i arbeidstiden.

Den diskrete utendørs nedgangen til bunkeren sett forfra og fra siden, med Oslo tekniske skole i bakgrunnen. Foto: Forsvarsbygg

Hvem som var ansvarlig for anleggets utbygging er ikke entydig. Innledningsvis under krigen opererte de ulike tyske forsvarsgrener som byggherrer. Etterhvert foresto den halvmilitære organisasjonen Organisation Todt (vanligvis forkortet O.T. og oppkalt etter lederen Fritz Todt) en stor del av virksomheten, sammen med Reichkommisariatet som også hadde en egen byggherreorganisasjon. Etter at Albert Speer ble rustningsminister i 1942 ble all tysk byggevirksomhet koordinert. I Norge innebar det at Reichkommisariatets byggeorganisasjon og O.T. ble integrert og med Terboven som sjef, selv om forsvarsgrenene fortsatt deltok under byggeprosjektenes gjennomføring. Dermed er det grunn til å tro at Reichkommisariatet og O.T. var ansvarlige for anlegget av Ruseløkka-bunkeren.

Tysk militærvesen benyttet seg i høy grad av typebyggeri, slik at det fantes en bunkertype for nær sagt ethvert formål og basert på faste standarder, et såkalt Regelbau. Dette preget Europas tyske festningsverker, som den såkalte Atlanterhavsvollen/ Atlantik Wall, altså den sammenhengende forsvarslinjen fra Kirkenes til Biscayabukta. De fleste steder i Europa besto disse anleggene av standardiserte strandbefestninger, mens den svært omfattende norske delen av Atlantik Wall hovedsakelig ble anlagt på eller i fjell. Dermed har vi mange flere såkalte Sonderbauten, altså spesialtilpassede bunkeranlegg enn i Europa for øvrig fra perioden. Det har heller ikke lyktes oss å identifisere Ruseløkka-bunkeren som tilhørende noen standard bunkertype.

Bunkerne var også inndelt i flere klasser basert på ulik betongtykkelse og armering. Mest vanlig i Norge var klasse B, med en meter betongtykkelsen i gulvet og to meter i tak og yttervegger. Men i enkelte spesialanlegg var dimensjonene langt større – som ubåtbunkerne (det vil si dokk-anlegg) Dora I og II i Trondheim, samt «broren» Bunker Bruno i Bergen. For i slike kjempeanlegg på opptil 40 000kvm. var taktykkelsen fire og en halv meter, mens de tre meter tykke innvendige veggene var konstruert med såkalt kubisk armering, hvilket innebærer at store stålfjærer ble lagt inn i «kubene» for å øke betongens seighet. Slik ville man forhindre omfattende ødeleggelser dersom bunkerne fikk et direkte bombetreff. For bomben kunne riktignok gå igjennom taket, men skaden ville da begrense seg til rommet der bomben slo ned.

Ruseløkka-bunkeren er sprengt ned i fjell og ligger helt nedsenket kun 50 cm under skolegården. Gulv, tak og vegger er i betong og både yttervegger og innervegger har en tykkelse på rundt 80 cm mens taket kan ha vært drøyt en meter tykt. Bunkeren i Cort Adelers gate hadde en veggtykkelse mot gatene på to meter og en meter på gårdssiden, men lå i stor grad på bakkenivå. Tykkelsen på de innvendige veggene var 60-70 cm.

Typisk bunkerinteriør med I-bjelker i taket og skipsarmatur. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Normalt tok arbeidet med armering og forskaling seks til åtte uker for frittstående bunkere. Ettrup og Hårberg fra Kystfort Norge 1940-45 har analysert byggeprosessen og etter at forskaling og armering var på plass tok det normalt ett døgn å fylle en hel bunkers gulv, vegger og tak med betong – bare  med en pause når gulvhøyden ble nådd, slik at ikke betongen der ble presset opp av trykket fra den øvrige betongmassen.

 Tegningen viser grunnplan av Ruseløkkabunkeren. Til venstre sees første etasje med inngangen fra skolen øverst i bildet og inngangen fra skolegården til venstre. I høyre hjørne ser man den avkappede trappen ned til nødutgangen. Til høyre i bildet ser man underetasjen med nødutgangen, den råsprengte tunnellen ut mot Ruseløkkveien. Foto: Byantikvaren

Den råsprengte tunnellen – nødutgangen – fra Ruseløkkabunkeren ut mot Ruseløkkveien. Dette er den eneste tyske tunnellen vi kjenner til i dette området. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Jerntrappen ned i underetasjen og trekledd interiør fra første etasje. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

«Vår» bunker er på rundt 400 kvm i to etasjer og består av en 1. etasje og en kjeller. Første etasje har en typisk midtkorridorløsning. Takene er armert med I-bjelker med planker imellom, noe som var vanlig i personellbunkerne, mens stridsanleggene hadde jernplater mellom bjelkene. I kjelleretasjen lå ventilasjonsanlegg, nødstrømsaggregat og tavlerom. For øvrig var bunkeren tilknyttet strøm og vann på vanlig vis. Bunkeren sto under overtrykk og en overtrykksventil åpnet seg automatisk dersom trykket inne ble for høyt. Ventilasjonsanlegget hadde filter mot giftgass og kunne også kjøres manuelt. Dette utgjorde standardutrustning for alle bunkere.

Telefonavlyttingssentralen slik det så ut ved gjenåpningen av anlegget i 2018. Alt teknisk utstyr var for lengst fjernet fra anlegget. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Da bunkeren ble avhendet var gulvene i følge kassasjonsprotokollen belagt dels med terrazzo og dels med annet belegg eller de framsto som malt betong. Bunkeren hadde enkelte delevegger i lett bindingsverk kledd med byggplater, mens trappene var i jern. I tillegg til egne toalett- og vaskerom var et værelse til høyre for hovedinngagnen i første etasje foret opp 80 cm med bjelkelag og gulvplater av tre. Rommets funksjon kjennes ikke, men muligens var fjernskriverne plassert der. Telefonavlyttingen foregikk fra et relativt lite rom i den nord-østlige delen av bunkeren, der veggene var delvis isolert med akustiske plater. Alt telefoniutstyr var fjernet, men et gardedrobestativ til frakk og hatt og et speil sot igjen. Trappen ned til kjelleren befant seg i den sørlige delen av anlegget og førte videre ned til den råsprengte tunnelen som utgjorde nødutgangen mot Filipstad. En finesse som ikke kjennes fra andre anlegg var muligheten til å ta seg direkte ned til tunnelen fra bunkerens første etasje via en slak trapp som stoppet i hodehøyde nede i tunnelen  – det var altså mulig å flykte hals over hode fra første etasje. Dette har nok en pragmatisk forklaring og er resultatet av senere ombygging av anlegget.

Garderobefasilitetene utenfor telefonovervåkingsrommet slik det så ut ved gjenåpningen av bunkeren i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

I etterkrigstiden, antakelig på 1960-tallet, bygget Hafslund et nytt elektrisk rom som betjente lokalmiljøet forøvrig. Dette utgjør et supplement til den opprinnelige bunkeren og var ikke kjent da anlegget ble utrangert omkring år 2000. Selv om døren var gjenmurt tok foretaksomme eventyrer seg for noen år siden seg inn gjennom en luke mot Ruseløkkveien. Vel inne målte de opp anlegget som delvis sto under vann og klarte dessuten å identifisere hva det dreide seg om (se tegning). Senere ble luken sikret mot ny inntrengning. Hafslundanlegget er blant mange infrastrukturanlegg som finnes omkring i byen og tjener funksjoner tilknyttet vann, kloakk og strøm samt tele- og datatjenester.

Hafslunds anlegg fra etterkrigstiden som inntil nylig var en godt bevart hemmelighet for allmenheten. Vi ser hvordan anlegget ligger i forhold til den ekstyske bunkeren og luken nederst som fortsatt kan sees i muren mot Ruseløkkveien. Tegningen er laget av tidligere driftsansvarlig for HV i dette området. Foto: Byantikvaren

Ruseløkka-bunkeren i etterkrigstid                                                             I Lundkommisjonens rapport finnes en oversikt og en detaljert beskrivelse av en mangslungen virksomhet i bunkeren etter krigen – en virksomhet som også delvis var foregikk i de to bunkerne i Cort Adelers gate: Rett etter frigjøring engasjerte Forsvarsstabens chifferkontor seg i overvåkingstjenester ved blant annet å sikre seg de tyske såkalte Geheimeschreibere for fortsatt bruk. Dette var fjernskrivere som også krypterte, noe som naturlig nok var nyttig for etterretningen. I 1946 fikk Forsvarsdepartementet, etter tautrekking med Televerket, ansvaret for det militære sambandet og Ruseløkka-bunkeren ble klargjort for den militære sikkerhetstjenesten, altså den såkalt E-tjenesten.

Den sagnomsuste og noe diffuse Asbjørn Mathisen fikk ansvaret for å bygge opp sambandstjenesten og sørget for at man i 1946/47 fikk installert geheimeskrivere der, samtidig med at det ble bygget en ny fjernskriversentral. I 1947/48 installerte man også en ny telefonsentral her, som var flyttet fra Norway House i London. Samtidig ble det etablert nytt avlyttingsutstyr. Alt dette innebærer at tyskerne trolig hadde fjernet sitt teletekniske utstyr fra bunkeren ved krigens slutt, ettersom man altså måtte gjenbygge bunkerens tekniske infrastruktur – det er for øvrig kjent at tyskerne hadde klargjort bunkeren for sprenging da freden kom.

Bunkeren gikk under betegnelsen Bunker hvit i etterkrigstiden, typisk for Den kalde krigen. Bildet er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Fra 1949 begynte man med direkte romavlytting fra bunkeren. Det skjedde blant annet i forbindelse med et nordisk ministermøte i Oslo Militære Samfund om Atlanterhavspakten og om et mulig nordisk forsvarssamarbeid. Imidlertid har ingen i ettertid  tatt ansvaret for denne avlyttingen. På denne tiden ble for øvrig bunkeren i Cort Adelers gate 33 disponert til avskrivnings- og oversettelsesarbeid, og etter hvert ble slik virksomhet også utført i bunkeren lenger oppe i gaten.

Det fører for langt å gå i detalj om virksomheten i Ruseløkka-bunkeren, men den ble disponert til oppdrag fra E-tjenesten og politiet – samtidig som man frem til 1960 her hadde et nært forhold til Norges militære allierte. Lund-kommisjonen beskriver da også at det i stor grad var utenlandsk personale som ivaretok oversettelses- og avskrivingsvirksomheten, og som dermed fikk inngående kjennskap til all virksomhet som foregikk i bunkeren.

Interiørdetaljer fra bunkeren, eltavle og rester etter gammel skapinnredning. Bildene er tatt ved gjenåpningen i 2018. Foto: Janne Wilberg/ Byantikvaren

I 1960 opphørte virksomheten i Cort Adelers gate 14-16, og utstyret herfra ble dumpet. Men da E-tjenesten i 1965 flyttet til Platous gate fortsatte en begrenset avlyttingvirksomhet i Ruseløkka-bunkeren, hvor man daglig fraktet lydbånd til E-tjenesten. Den gang betjente to damer anlegget som besto av to båndspillere, men det påstås at de bare møtte annenhver dag fordi virksomheten var relativt begrenset. På den annen side var to årsverk ikke noen uvesentlig ressursbruk den gangen.

I 1984 ble all virksomhet i bunkeren nedlagt mens avlyttingen opphørte formelt i 1987. I 1989 var alle teletekniske anlegg derfra fjernet, men bunkeren ble først kassasjonsbehandlet av Forsvaret i 1997. Anlegget ble formelt overført til Oslo kommune i 2001 og deretter sikret og gjenmurt, blant annet ved at nedgangen fra skolegården ble fjernet. Forsvarets bygningstjeneste hadde riktignok tilbudt Oslo kommune å overta anlegget med tanke på formidling av historien, men kommunen takket nei.

Som en del av avhendingsprosessen foretok Forsvaret og Riksantikvaren en vernevurdering som konkluderte med at anlegget ikke var bevaringsverdig, mye fordi alle tekniske installasjoner var fjernet. Deretter sov anlegget sin Tornerosesøvn inntil man, i forbindelse med rivningen av Ruseløkka skole høsten 2018, igjen avdekket inngangen til bunkeren. Da fikk vi som i sin tid hadde deltatt i vernevurding av anlegget anledning til å foreta et gjenbesøk i bunkeren, og det var tydelig at nærmere tjue år uten ventilasjon og oppvarming hadde satt sine spor – med fuktskader og soppangrep som resultat. Etter en knapp uke ble bunkeren igjen lukket og «stedt til hvile» under den nye skolegården. Det er bare sporene i murene ut mot Ruseløkkveien som nå vitner om det gamle anleggets tidligere eksistens. NRK Østlandssendingen fikk imidlertid dokumentere bunkeren før forseglingen  – evig eies kun det tapede.

Bunkere som står uten varme og utlufting taper seg fort og blir et lett bytte for sopputvikling og tidens tann. I 2018 fikk Ruseløkkabunkeren en kort renessanse ved gjenåpningen, men hviler nå videre i sin Tornerosesøvn.  Foto 2018: Janne Wilberg/ Byantikvaren

Kilder

Arnesen, Ronny, Gjemte og glemte steder, Kolofon, 2018

Ettrup, Erik og Hårberg, Erik REGELBAU Tyske standarder for bunkere. Websiden Norske kystfort 1940-45

Havran, Roberta Luciani og Wilberg, Janne Atlanterhavsvollen – Atlantik Wall i Fortids-minneforeningens årbok 2016

Lundkommisjonens rapport 1995-96. Kapittel 13.6 beskriver overvåkingsvirksomheten i Ruseløkka-området

Reisegg, Øyvind Oslo under krigen, Pegasus, 2016

Rolf, Rudi,  Atlantic Wall Typology PRAK publishing, 2008

Vår avholdte kollega Gry Eliesen døde lørdag 25. april 2020 bare 55 år gammel. Gry var Høybråtenjenta som aldri glemte hvor hun kom fra og hun ble en stor forkjemper for Groruddalens mange kulturminner og store kulturhistoriske verdier. Hun arbeidet systematisk for å bevare alle typer kulturminner knyttet til ulike grupper av befolkningen.  For småkårsfolks historie, arbeiderhistorie og vanlige menneskers historie hadde hun et særlig hjerte og for dem gjorde Gry en uvurderlig innsats.  Og hun minnet oss stadig på at Oslo øst med sitt særpreg fortjente å bli anerkjent og få sin plass på Gul liste, enten det var drabantbyer eller industribebyggelse. Vi kommer alltid til å ha et blikk for de helt vanlige kulturminnene etter Grys iherdige innsats over år.

Gry fikk utrettet usedvanlig mye, enten det var verneplan for Akergårdene, boka og nettstedet «Oppdag Groruddalen, DIVE-analyse for Linderud, Økernbråten og Vollebekk, utarbeidelse av kulturminnegrunnlag for Hovinbyen, deltakelse i en rekke samarbeidsgrupper, utvikling av et innovativt formidlingskonsept for videregående skole i Groruddalen eller utarbeidelse av informasjonsmateriale om nyere tids kulturminner i Stovnertårnet – for å nevne noe. Og en stor portefølje av saker gjennom mange år ble løst med glans.

Gry har også vært viktig for andre aktører i formidling og i prosjekter, ikke minst for Byantikvarens strategiske partnere Oslo Museum og Oslo Byarkiv, men også for Arkitekthøgskolen i Oslo og andre læresteder.  Viktig var også hennes store kontaktflate bl.a. mot historielagene, bydelene og velene i Groruddalen.

Som Byantikvarens eget «Groruddalskontor» gjennom mange år gjorde Gry viktig nybrottsarbeid og en diplomatisk innsats ingen kunne gjort bedre enn henne. Med sine omfattende kunnskaper og store engasjement klarte hun å få alle typer mennesker i tale. Gry klarte å selge budskapene inn med en troverdighet som gjorde at hun nøt stor respekt blant alle som traff henne.

Gjennomføringsevnen og grundigheten kjennetegnet alt hun gjorde og hun stilte store faglige krav til seg selv.  Og Gry hadde den evnen, som mange faktisk ikke har; nemlig det å kunne se helheten, men samtidig ha blikket for detaljene. Hos henne kunne man søke råd både i strategiske og operasjonelle spørsmål.

Gry var den gode kollegaen og vennen som mange tydde til og som det var spennende å snakke med både for nye og gamle medarbeidere. Og de gode samtalene fortsatte også etter at hun var blitt syk. Vi er alle imponerte over hvordan Gry bar en ubarmhjertig skjebne og insisterte på å jobbe helt inn i det siste. Dette sier mye om den store styrken hun eide. Hun tok vare på familien og alle rundt seg.

Den gode, morsomme, dyktige Gry er ikke blant oss lenger! Men hun har satt varige spor etter seg både faglig og menneskelig hos Byantikvaren. For kulturhistorien i Groruddalen vil hun for all fremtid stå som en faglig bauta. Dette vil vi skrive inn i Byantikvarens historie.

Få kolleger er så avholdt som Gry, både på grunn av hennes faglige dyktighet og for hennes personlige egenskaper. Byantikvaren takker for den store innsatsen Gry har gjort for oss og kulturminnefeltet. Hun har satt dype spor etter seg både hos oss og i Groruddalen! Vi minnes Gry med stor glede og dyp faglig respekt. Vi glemmer henne aldri! Varme tanker og all sympati går til Grys nærmeste.

Fra dine kolleger og venner hos Byantikvaren og i Groruddalen

Gry begraves i dag kl 1030 fra Fet kirke.

Dette er fortellingen om et av Oslos sterkest befestede områder under 2. Verdenskrig. Historien får du på vår FB-side med denne lenken:

Krigsminnefredag – fra kanonbatteri til idrettsidyll

Holdningene våre til sporene etter 2. Verdenskrig har endret seg gjennom årene. Les byantikvar Janne Wilbergs artikkel i Fortidsminneforeningens årbok om dette temaet her:

Den farlige historien er den som forties.

Bygg og bevar  har laget en ny podcast. Bli med byantikvar Janne Wilberg til Ormsund leir der du får vite mer om byens eneste gjenværende komplette tyskerleir, området under 2. Verdenskrig og kulturminnenes skjebne etter krigen:

Bygg og bevar podcast Ormsund leir

ByplanOslo – Plan- og byningsetatens magasin markerte 8. mai med en rundtur til viktige steder under 2. Verdenskrig i Oslo. Les artikkelen her:

75 år etter frigjøringen – fortsatt litt tysk

Furulundområdet var sterkt befestet under krigen. Historien om det tyske nærværet og befestningene finner du her: Krigsminnefredag – Furulund bunker og Festung Furulund

Både Gestapo og Organisation Todt, tyskernes største byggeherreorganisasjon holdt til her under krigen. I de første årene delte de hjemmet med studentene. Her får du historien om motstandskamp og harde fronter mellom tyskere og nordmenne, og om bunkeranlegget under Blindern Studenterhjem.

Krigsminnefredag – Blindern Studenterhjem – Gestapo og studenter i samme sal

Byantikvaren er den heldige eier av to viktige aviser fra 8. mai 1945, en tysk og en norsk. Her får du vite mer om bakgrunnen for og innholdet i de to avissene:

Krigsminnefredag – Godbiter fra Byantikvarens arkiv

I stenalderen lagde man redskaper av flint. Det vet de fleste. Men flinten er bare et blant et vell av andre råstoff som ble brukt. Organisk materiale har gått tapt gjennom tidene her på Østlandet, men stenene ligger igjen, og det er de vi finner under registreringer og utgravninger av stenalderboplasser.

I Vestveien 48 ble det i 2010 funnet en stenalderboplass. Denne ligger ca. 55 moh. og kan derfor dateres til Nøstvetperioden i eldre stenalder, ca. 6000 f.Kr. Den gangen lå boplassen på et nes som stakk ut i havet. Nøstvetperioden er bl.a. kjent for sine mange nøstvetøkser. På kystbundne boplasser fra denne perioden er det veldig mange økser. De her blitt tolket som brukt til å lage stokkebåter, men det kan hende de ble brukt til mange formål. Nøstvetøksene er laget av andre bergarter enn flint. De er ofte laget av hornfels. I Vestveien 48 ble det bl.a. funnet et emne til en nøstvetøks.

I år hadde vi en registrering i Vestveien 13 B. Her ble det i tillegg til flint funnet avslag av bl.a. hornfels. Til forskjell fra flint forvitres hornfels gjennom de tusenvis av årene den ligger i jorden fra den ble knakket og dannet om til redskaper i eldre stenalder til vi finner den i dag. Det kan ofte være vanskelig å se at det dreier seg om slått og tildannet materiale og ikke bare er naturlig sten, selv for en arkeolog. I Vestveien 13 B ble det funnet karakteristiske «vingeformede» avslag som viser at det har foregått økseproduksjon på boplassen selv om det ikke ble funnet noen økser i prøvestikkene denne gangen.

Den klassiske Nøstvetboplassen i Ås ble oppdaget på slutten av 1800-tallet. Stenøkser ble tidligere gjerne klassifisert som «tarvelige». Denne klassifiseringen er lett å forstå når man ser de mange tarvelige øksene og avslagene fra nøstvetboplassene.

For tiden er Bispekilen i Bjørvika under etablering. Dette skal bli et vannspeil som forbinder Bispevika og Middelalderparken, og et rekreasjonsområde mellom den nye bebyggelsen som er under oppføring i Bjørvika. Norsk maritimt museum og Niku har tidligere gjennomført utgravninger av eiendommene som ligger nord og sør for Bispekilen, og gjort funn av både skipsvrak og omfattende bryggeanlegg som kanskje har hengt sammen. Nå er Norsk maritimt museum i gang med å overvåke utgravningen av massene i Bispekilen, og som forventet er det allerede dukket opp spennende funn!

Følg med og les om utgravningen på Norsk maritimt museums nettside! https://marmuseum.no/bispekilen-2020

Byantikvaren har i de senere årene hatt et fokus på hvordan arkeologiske undersøkelser kan være et viktig supplement til historiske kilder for å nyansere og revidere disse. Dette arbeidet har til nå fokusert på renessansebyen Christiania og den skogfinske innvandringen til Oslomarka.

I dag åpnet Bymiljøetaten og Byantikvaren et annet kulturminne som er avdekket gjennom kartstudier og undersøkelser i felt, nemlig et tysk bunkeranlegg fra 2. verdenskrig på Hovedøya. Samtidig informasjon om dette kulturminnet eksisterer tilnærmet ikke. Dette er mye på grunn av at den tyske Kriegsmarine var særdeles effektiv i å slette arkivene sine mot slutten av krigen, men også på grunn av at det norske forsvaret murte igjen kulturminnet og dekket alle inngangene med tykke jordlag etter krigen. I dag vet vi dermed ikke hva dette kulturminnet representerer fullt ut og det må nærmere materialstudier til for å avdekke denne historien.

Den arkeologiske metoden benyttes nå mer og mer i revisjonen av den norske krigshistorien. Ikke for at den gir en annen sannhet enn den etablerte, men fordi den utdyper og nyanserer denne. I tilfellet med bunkeranlegget på Hovedøya har dette blitt fylt med vann rett etter krigens slutt og det er kun ved inngangene at man kan gå tørrskodd. Det kalde vannet har bevart konstruksjonene av tre som tyskerne har etterlatt seg som et tidsbilde av en konstruksjonsprosess som aldri ble ferdigstilt. På de tørre partiene ved inngangene ser man et annet tidsbilde. Der ligger lekene som har blitt etterlatt av barn som bodde på Hovedøya rett etter krigens slutt og utforsket dette kulturminnet før det ble avstengt, sammen med de tyske gassmaskecontainere og gassfilterne og vitner om det dramatiske skiftet mellom krig og fred.

I Rustadgrenda 1-3 ligger det et lite gravfelt med to gravhauger. Før området ble bebygget lå haugene på en skogkledd åsrygg, fritt og med utsyn over Østensjøvannet. I dag er haugene omgitt av bebyggelse.

Gravfeltet ble gravd ut av Oldsakssamlingen (dvs. Kulturhistorisk museum) i 1961 i forbindelse med at området skulle bygges ut. Under utgravningen deltok både ansatte fra Oldsakssamlingen og Oslo kommune, som stilte med bemanning fra Byarkitekten, Oppmålingsvesenet og Oslo Skogvesen. Gravhaugene bestod av jord og steiner, og hadde groper i midtpartiet. Det ble ikke gjort andre funn enn kullrester i haugene. Bildene som er tilgjengelige fra utgravningen gir et innblikk i både utgravningen og hvordan området så ut før det ble bygget ut.

Siden området haugene ligger i skulle bevares som et friområde mellom bebyggelsen, ble det stilt krav om at haugene skulle rekonstrueres. Haugene kan i dag sees som to forhøyninger i terrenget mellom trær og annen vegetasjon.

OBS Byantikvarens kundetelefon (Saksbehandling over disk – telefon) holder stengt tirsdag 16.juni.